Intervju med stjernene fra ugress
Den siste forestillingen vi skal se før lunsj er ugress. Når vi går inn i salen er det ingen ting jeg heller vil enn å gå ut igjen for å spise. Bare minutter etter at forestillingen starter er sulten borte, og øynene mine er klistret til scenen. Plutselig er forestillingen over, og når vi går ut spør vi hverandre om det virkelig har gått 45 minutter. Nysgjerrigheten vår tar overhånd, og vi bestemmer oss for å snakke med ugress-gjengen for å finne ut mer om forestillingen.
Da vi spør om hvilken del av forestillingen de selv liker best er Jonas Heier Straumshaug, som spiller gresstrå, den første til å ta ordet.
«Det er gresstrå!», sier Jonas. Alle sammen begynner å le. «Nei, jeg synes jo hvitkrageblomstens naivitet og pågangsmot er det mest sjarmerende». Han smiler, tøyser og viser stor interesse for det han snakker om.
«Det jeg liker best er forklaringene hvitkrageblomsten får av gesstrået, og dialogene deres. Ord og uttrykk som man egentlig kjenner blir forklart på en helt annen måte. Det liker jeg veldig godt,» sier Jo Adrian, løvetannen i stykket.
Vi spør videre om personligheten til hvitkrageblomsten. Er det en grunn til at han fremstår som nysgjerrig og uvitende?
«Det handler om at han er et barn, så han har ikke blitt fortalt begrensingene sine enda», forteller Jonas. Han forteller om hvordan han, i karakteren som gresstrå, sakte men sikkert lærer hvitkrageblomsten om sine egne begrensninger.
«Det er ikke alltid han skjønner at han får en på trynet, fordi han ikke har de referansene til å forstå. Han er ganske søt,» sier Jonas og smiler.
Ett av temaene vi oppfattet under forestillingen er det å være annerledes. Vi lurte derfor på om det var noen andre temaer de prøvde å formidle under forestillingen.
«Det er jo en slags livsanskuelse. Hvis du bare lever en sommer, hva skal du gjøre da? Hva skal man oppnå i løpet av så kort og skjør tid?»
Videre forteller de om hvordan ett så basic oppsett kan inneholde så mange viktige temaer. Hvordan man vokser opp, at man har lyst til å forplante seg og at man ikke vet når man dør.
«Det er liksom livet son vi mennesker lever det,» sier Jonas.
Til slutt stiller vi spørsmålet som skapte mest nysgjerrighet blant oss. Hvordan kom dere på tanken om å bruke Planter til å fortelle historien?
Mona, som spiller gullkrageblomst, ser på regissør Kim og smiler. «Det er kim som har skrevet det,» sier hun. Kim setter seg selv i blomstens posisjon og begynner å fortelle oss om hvordan han kom frem til ideen om ugress.
«Hvordan er det å være en blomst?» spurte Kim seg selv da ideen om forestillingen begynte å forme seg. «Når jeg begynte å tenke over det, tenkte jeg at det sikkert var fint å være blomst. Selv om det er fint, må det være skummelt!» forteller Kim engasjert.
Han forteller om hvordan plantene ikke kan flytte på seg eller bestemme enkle ting som hva de skal ha på seg. «De kan ikke engang velge hvem de skal forplante seg med,» kommenterer Mona. Ugress-gjengen snakker om kommentaren, og forteller oss at det er enda ett tema stykket tar opp.
Senere forteller han at hele ideen om skuespillet kom da han leste en artikkel om at asparges føler stress når den kokes. Gjengen kommer med ulike kommentarer, og ler. «Spis den rå» er løsningen deres til problemet.
Tekst : Hanne Nemeth Lunde , Foto: AKT5
