Tigerstadskids

“Er dere herfra? Er dere det? Men da er jo også dere Tigerstadskids!”

Kvinnen i safaridrakt ser utover den lille folkemengden. Jeg, en 1.80 cm høy tenåring, føler meg litt malplassert i det lille rommet fylt med 20 nysgjerrige barnehagebarn. Gleden bruser gjennom rommet og øynene på barna er store idet guiden forteller videre om tigerstaden vi bor i. Og når innledningen er ferdig, så setter vi ut på ferd …

 

Jeg har vært og sett Tigerstadsteateret sin installasjon Tigerstadskids. Utstillingen er interaktiv, og hvis man vil, kan man bli guidet gjennom den. Hele oppsettet skal forestille forskjellige deler av Oslo, allt fra Ullern til Bygdøy. Og rundt om kring i installasjonen er det plassert gjenstander, kanskje en fotball eller en sengelampe. I disse gjenstandene er det gjemt høyttalere og hvis man legger gjenstanden inntil øret, kan man høre barn snakke. Det er barn fra alle aldre, både store og små. Noen digger hockey, andre er kanskje redd for mørket, mens noen bare er super spent på å starte første klasse. Gjenstandene er plassert systematisk etter hvor i Oslo intervjuet er blitt gjort, men fortellingene og betroelsene er unike og personlige på sin måte, hver eneste en av dem.

 

Da jeg var på utstillingen merket jeg meg at selv om installasjonen er laget for 5.-6. klasse, så ble det sluppet inn grupper med barnehagebarn. Jeg personlig, setter spørsmål ved valg av å slippe så unge barn i en utstilling som kombinerer voksen tematikk og barnslighet på slik uorganisert måte. En 12-åring vil forstå poenget i å sette et opptak som handler om barnehagetur rett ved siden av et opptak om russetiden. Jeg likte godt hvordan de “voksne”  historiene smeltet sammen med barnas historier. Om 4-åringen som satt ved siden av meg  digget det like mye som meg, er jeg ikke helt sikker på. Jeg mener at barn helt klart skal settes opp for samtaler om diverse samfunnsproblematikk, men i dette tilfelle var temaene litt satt ut av kontekst. Jeg tror dette skapte forvirring og kanskje dessverre uinteresse hos de minste.

 

Som sagt så omhandler de fleste opptak barn, og deres barnlige syn på verden, men så er det også barn som snart blir voksne som snakker. Temaer som mobbing og skjønnhetskomplekser blir tatt opp. I et lite rom forteller en gutt om drømmene sine. Han vil bli profesjonell fotballspiller. På et annet opptak forteller en snart voksen jente om integreringspolitikk og samvær på tvers av kulturer. Hun har blitt eldre, hun har forstått verden litt bedre, men inni henne brenner viljen til et barn. Viljen til å gjøre ting bedre.

Jeg mener at den røde tråden gjennom hele installasjonen er håp og drømmer. Et håpefullt syn på framtiden som venter oss, og drømmer om hva som vil skje i den.

 

Det eneste som var i veien for meg personlig var  at deler av utstillingen virkelig var skapt for mindre barn enn meg (høydemessig). Men jeg storkoste meg for det og ble igjen, helt til nakkekinken slo inn.  

 

Av Anna Moberg