Slutten på alt som var

I forbindelse med Fredrikstads 450-årsjubileum, arrangerte Østfold Kulturutvikling U-festival, en gratis utendørsfestival med bredt kulturprogram i slutten av april. Profesjonelle kritikere fra rikspressen ga elevene et intensivkurs i det å være kritiker, og det elevene lærte på kurset og opplevde på Ufestival dannet grunnlaget for blant annet tentamensoppgaven de løste våren 2017.

10. klasse ved Bergby Ungdomsskole anmeldte NIEs forestilling Slutten på alt som var, og her kan du få lese fire ulike kritikker av den.

Ensformig tur gjennom et liv under andre verdenskrig

«Slutten på alt som var», teaterstykke satt opp, og fremført, av teater NiE. Skuespillerne tar oss med tilbake til andre verdenskrig, hvor vi følger livet til den seks år gamle jenta, Agatha. Det hele starter i hennes hus i Berlin, der vi blir presentert for familien hennes. Tidlig i stykket blir Agatha sendt til London med Kindertransport. På toget spiser hun opp billetten sin med all informasjon om seg selv, og publikum følger henne gjennom barndommen, og får se hvordan Agatha klarer seg, uten å selv vite helt hvem hun er.

For meg ble dette stykket veldig rett fram, og derfor kjedelig. Fremføringen hadde ingen tydelig spenningskurve, og kan gjøre at man blir sittende å vente på at noe skal skje hele tiden. Men, til tross for at stykket var litt seigt, var det ikke gledeløst. Det var mye snakk om familie og musikk og stykket hadde noen gode innspill av Meta-teater. Dette ga stykket litt mer glød.

En god ting med den manglende spenningen, var at handlingen kommer tydeligere frem. Jeg forsto fort hva stykket handlet om, og det var ikke vanskelig å følge med på hva som skjedde på scenen. Skuespillerne brukte ofte ringende klokker i stykket, noe som trolig ble brukt som et symbol for noe, men det var noe vanskelig å tolke. Likevel utgjorde det ingen forskjell og skapte nok ingen forvirringer.

Dette stykket passer nok best for voksne, ettersom jeg mener at ungdommen trenger litt mer fart og spenning på scenen for å bli engasjert og å nyte god teaterkunst.

– Johanna Kristina

 

Anmeldelse av «Slutten på alt som var» av teater NIE

Vekkerklokker ringer inn første akt, og tiden skrus tilbake til 1939. Jeg er i Berlin. Foran meg står Agata, 6 år, jøde.

Scenen er enkel. Svart bakteppe, få kulisser. Egentlig ganske tomt, men ikke noe problem. Tvert imot settes fokuset i større grad på skuespillerne og selve historien. Lyskasteren legger det uviktige i skygger og det blir vanskelig å rive blikket løs fra karakterene. -Ikke vil jeg det heller.

Scenene, noen mer enn andre, fremstår som rotete og preget av kaos. Slitsomt, kan man si, men for meg et tydelig bilde på Agatas liv. Midt i Berlin lever den lille jenta i en boble skapt av familien, men alt kan ikke stenges ute. At teateret foregår på flere språk, kombinert med kaos, kan gjøre det vanskelig å forstå visse fraser og settinger, men en viktig del av stykket, det er det så absolutt. Ikke bare gir tyske ord oss følelsen av å være i Berlin, men det var ting jeg ikke forsto, kanskje slik Agata ikke forstår.

Bestefaren forteller henne at det ikke er trygt for Meloch, bamsen hennes, i Berlin lenger. Meloch må ut og reise, med tog, til London, men han kan ikke reise alene… -Og slik presenteres Agatas egen fremtid for henne selv. Hun skal bli med bamsen sin.

Midt på den enkle scenen står det et skap, som gjennom historien fungerer som både et klesskap, en heis og et tog. -Det følger Agata hele veien. Kanskje er det et symbol på alt hun bærer med seg, – religionen sin og hatet klistret til det, uvitenhet og forvirring. Selv det hun ikke forstår er en del av henne. Skapet er med på alt, og følger med videre. Slik ser jeg også bamsen, Meloch, som et symbol. For slik den har gått i arv har jødehatet fulgt generasjon etter generasjon.

Agata, sammen med Meloch, settes på toget til London og blir en del av den berømte kindertransporten. På merkelappen rundt halsen står nummeret hennes. Nummeret som skulle bli hennes nye liv i trygghet, om hun bare ikke hadde spist den opp …

Komisk og brutalt på en og samme tid. Skuespillerne griper salen, og holder grepet. Karakteren sniker seg innpå meg og jeg er nødt til å føle. -Kaos, ro, fortvilelse og den brutale virkeligheten. Attpåtil inkluderer  metakommentarer  oss i selve fremføringen, og er en del av det komiske preget. At karakterene spiller musikk er ikke minst med på å sette stemningen, men, kanskje enda mer, fyller den salen med Agatas følelser.

Byttet mellom aktene markeres med ringingen av vekkerklokker. Slik ser jeg for meg at de vil vekke oss, fjerne illusjonen av en god verden. Etter akter der vi sammen med Agata føler glimt av trygghet og glede, blir klokkene ekstra tydelige. De vil ikke la meg sovne i forventningen av en lykkelig slutt. Og lykkelig blir den ikke. Mange år senere får Agata endelig muligheten til å reise hjem. I troen på en gjenforening med familien sin, befinner hun seg igjen i Berlin, i sitt gamle hjem. Klokkene ringer. Siste akt er over.

 På en komisk og brutal måte var jeg, gjennom hele teaterstykket, fanget i en virkelighet som ikke er min egen, en virkelighet som traff med stor kraft.

– Johanna Maria

 

«Slutten på alt som var» (NIE 2017)

Agata er 6 år gammel da hun må forlate den musikkglade familien hjemme i Berlin. Det nærmer seg en stor krig, og barn fraktes over grensen og videre til England for å komme i sikkerhet. I løpet av togturen spiser hun opp billetten hun har hengende rundt halsen, noe som gjør det vanskelig å finne de nye foreldrene i England. Etter ett lite opphold der, følger hun et tog videre til Wales der hun blir godt kjent med en hyggelig familie som tar henne imot. Etter krigen er over reiser hun hjem til Berlin, men der finnes ikke lenger det hun håpet på.

Det fargerike dramaet tar for seg kindertransporten og Holocaust gjennom en interessant historie, der vi blir kjent med karakterer med ulikt språk og oppførsel.

Jeg tror stykket er laget for å underholde, men samtidig vise hvordan omstendighetene var under Hitlers nazi-regime.

Stykket er bygget opp av dialoger mellom skuespillerne, der vi får vite hvem de er. Innimellom snur også skuespillerne seg mot publikum og forteller videre på historien. Noen ganger kommer de også med metakommentarar og kommenterer sin egen fremføring. Dette, i tillegg til at de snakker forskjellige språk, er noe som spicer opp forestillingen og gjør den mer interessant.

Det er ikke så mye utskifting av kulisser, og bakgrunnen er mørk. Dette gjør scenen litt ensformig og kjedelig. Skapet, som er med i hele stykket er en viktig del, og det har mange forskjellige roller. Det bytter mellom å være et skap, en heis, et tog og en seng.

Den brå avslutningen får deg til å reflektere over hva som egentlig skjedde med familien hennes og tenke over det vi tidligere har lært om andre verdenskrig.

Jeg synes at forestillingen var interessant på mange måter, men samtidig litt merkelig og til tider litt for overdreven. Dette er et stykke som jeg tror kan passe bedre for voksne som er litt kjent med dramasjangeren.

– Jørgen

 

Ny oppsetning fra NIE teater

Slutten på alt som var er et nytenkende stykke, som tar fram igjen et litt glemt kapittel fra 1940-årene.

Skuespillet begynner i det sekundet man entrer salen. Ingen scenetepper skjuler skuespillerne, som står på kanten av scenen når publikum kom inn. De spiller en slags «ventemusikk», som er med på å sette publikum i rett stemning.

Vekkeklokkene, som er med gjennom hele forestillingen, åpner ballet. Alle har hver sin, og snart ringer alle i et slags klokkekor. Agatha på 6 år blir vekket opp fra søvnen, og starter med en flott fremført monolog.

Det er gjennom Agatha vi blir kjent med familien hennes, en jødisk familie i Berlin, rett før 2.verdenskrig bryter ut. NIE (New International Encounter) teater har gjort et flott arbeid i å sette ansikt på krigen, og få fram menneskene som levde rett før, og under krigen. Det gir en flott effekt at det er 6 år gamle Agatha som forteller familiemedlemmenes historie, fra en far som har kontroll på alt, til mor med hysteriske anfall.

Agatha blir sendt på en av de mange kindertransportene ut av landet. Hennes ferd går til Storbritannia og London. Med på turen følger hennes elskede kosebamse Milosh, og en tung koffert. På veien til London spiser hun opp nummerlappen hun har rundt halsen, og dermed mister hun alt av personlige opplysninger. Det blir vanskeligheter for Agatha når hun kommer til et fremmed land, uten navn og uten språket til å gjøre seg forstått.

Noen ganger brytes den lille magien gruppa har skapt, kanskje litt unødvendig. Spesielt Far snakker noen ganger mer med publikum enn med sine motspillere. Det hadde strengt tatt ikke vært nødvendig å blande inn tilskuerne i dialoger som bare er til for å fylle tiden.

Derimot er Bror Frans utmerket flink på å balansere mellom kommunikasjon med publikum, og med sine kollegaer. Han har en takknemlig rolle som kjappkjefta storebror midt i puberteten. Det er mange han har morsomheter å spille på, og man kunne nesten ha ønsket seg flere enn de som kommer.  

Scenografien og kostymene er enkle, men effektfulle. Man får kjapt en følelse av tidsperioden. Et skap er praktisk talt alt som er med, foruten et teppe og en stol. Skapet er med i alle scener, som garderobeskap, tog, båt, eller seng. Det falleferdige skapet er med på å trekke en rød tråd gjennom stykker, da det er med fra start til slutt, gjennom mange land og en lang tidsperiode.

Alle kostymene er plassert på et klesstativ, godt synlig for publikum. Ingen av skuespillerne forlater noen gang scenen, og det foregår heller ingen lange sceneskift hvor publikum må vente. Skuespillerne har ikke noen form for mikrofoner, men på tross av det er det aldri vanskelig å oppfatte hva som blir sagt.

Blå Grotte var kanskje en smule for stor til at stykket blir så intimt som det har potensiale til å bli. Det hender at stykket blir dratt ut på steder der man helst kunne sett at det gikk litt fortere, mens man andre steder sitter igjen med store spørsmålstegn og et ønske om mer. For eksempel sitter man lett igjen med en følelse av at man aldri kommer skikkelig til bunns i den engelske fosterfamilien. Den kunne godt ha blitt utelatt fra stykket, eller så burde den fått enda mer tid, rett og slett for å unngå at det virker forhastet.

Generelt virker det litt som skuespillerne må skynde seg hjem på slutten. Alt går for fort, og ingenting henger helt sammen. Det tar seg allikevel noe opp igjen med en sterk og flott avslutning.

Med en så klisjéfull tittel har NIE teater høye forventninger å oppfylle. De klarer det også til en viss grad, selv om det virker hullete noen steder. Man tåler også noen nedturer når starten holdt et såpass høyt nivå. Stykket er absolutt å anbefale, til både nye og gamle teatergjengere, på tross av at denne oppsetningen holder hakket lavere nivå enn deres forrige oppsetning Minnenes Museum.

– Karianne

 

Anmeldelse av NIEs teaterstykke: «Slutten på det som var»

Agata er 6år gammel, og bor i Berlin, Tyskland, i 1940-årene sammen med familien sin. Agata forteller at familien liker å spille musikk sammen og har en morsom lek av og til. Der hun er politi og de andre skal gjemme seg for henne. Bestefar forteller Agata at Milosh, som er bamsen til Agata, må reise bort med toget. Det er kun barn som kan være med bamsen på toget, forteller han videre, og Agata melder seg til å bli med. Ikke vet hun at bamsen kun blir brukt som en slags unnskyldning for at Agata skal bli med Kindertransporten, som fantes på denne tiden. Kindertransporten var alminnelige mennesker som prøvde å hjelpe barn før det var for sent. Meningen med dette var at barna skulle ha det trygt og ikke rammes så hardt av krigen. Faren til Agata henger en billett rundt halsen hennes, før hun setter seg på toget. Hun får også strengt beskjed om at hun må ta godt var på den. Den lille 6-åringen er søvnig, og mens hun sakte men sikkert faller i søvn tygger hun på den dyrebare billetten. Da hun kommer til London er billetten spist opp. Ingen kommer og henter Agata. Hun sitter igjen på toget helt til inspektøren og en forsinket familie kommer bort til henne og spør om hun heter Julie. Agata utgir seg for å være Julie, og bor sammen med denne familien en stund. Helt til hun en dag må reise videre, da alle barna i gaten hun bor i må flykte. Hun drar da videre til Wales der hun ender opp på en forlatt stasjon.

Kindertransporten, jødehat og andre verdenskrig er temaer som trenger oppmerksomhet. Jeg tør å påstå at NIE (New international Encounter) får fram alvorligheten i temaene, samtidig som at de framfører det på en kreativ måte som vekker interesse. Østfold kulturutvikling (www.ostfoldkulturutvikling.no) beskriver skuespillet som et «frodig, lekent og musikalsk teaterstykke om et alvorlig og aktuelt tema». Denne beskrivelsen oppleves som en veldig realistisk beskrivelse av dette skuespillet.

Skuespillet er bygget opp på en sirkelkomposisjon og det blir tatt i bruk virkemidler i ulike former. Stykket starter og slutter i Berlin. Der de drar inn klokker som et virkemiddel. Jeg tolker klokkene som et tegn på at tingene rundt Agata skjer i en ekstrem fart, selv om det oppleves som om at tiden ikke har gått. Tiden renner fra Agata. NIE bruker de vanlige teatrale virkemidlene som musikk, klovning, tragedie, dukker, sang, lys og lyd -for å skape et levende teater. Musikk og lyd er ikke elektronisk. Noe som gjør dette stykke mer spesielt. Det er bruk av instrumenter som skaper effekter i skuespillet, som for eksempel trommeslag som tog lyd. De bruker også monolog som et virkemiddel for å formidle historien som ikke blir utspilt og for å få flyt i scenene. Personene forsvinner ut av rommet naturlig ettersom stykket utspiller seg, og nye roller kommer inn i scenen etter litt monolog. Den rekvisitten som hadde den mest sentrale rollen i skuespillet var det brune skapet. Det ble brukt til flere ting, som heis, tog, hjemmested osv. Jeg opplevde skapet som en trygghet, som alltid var der. Vi ble på et vis kjent med det igjennom stykket.

Skuespillerne ga oss som publikum oppmerksomhet, noe som skapte et engasjement i publikummet. Det var bruk av meta-kommentarer, der de kommenterte seg selv i skuespillet. Som om at de var to steder på en gang og forsto hvordan vi så det som publikum. Det ble for eksempel sagt: «We are on a train so we have to do this *holder opp hånden for å holde i et håndtak* so they believe *peker på publikum*».

«Slutten på det som var» er en oppsetning av aktører fra ulike europeiske land. De bruker de forskjellige språkene aktivt for å få fram misforståelser, motsetninger og forvirring. NIE bruker dette virkemiddelet i alle sine oppsetninger. Agata blir spilt av en skuespiller som virkelig har gått fult inn i rollen sin. Vi får et inntrykk av at hun ikke forstår alt som skjer, som er vanlig for en 6-åring. Damen som spiller Agata er trolig over 30år, men får oss til å forstå at hun er en liten pike. Hun har en bror som også spiller andre roller igjennom stykket. Han er flink til å få med publikummet og folks meninger på den tiden handlingen utspiller seg. Der han for eksempel spiller konduktør og ber alle i publikum, inkludert Agata, om å sette seg på det «spesielle» toget, men ikke den blonde jenta foran og han. Gjennom flere tips kan man tenke seg at familien til Agata var jødisk, selv om dette ikke blir direkte sagt. De har alle mørkt hår og navn som høres jødiske ut. Skuespillerne har et lett leselig kroppsspråk og spiller de forskjellige rollene tydelig.

Med den svarte, originale teaterscenen blir handlingen mer konsentrert, enn om det skulle vært masse detaljer på veggene. Under stykket bruker de få kulisser og alt befinner seg alltid på scenen. Kulissene og scenen kan også tolkes som et virkemiddel. Alt er veldig enkelt og stusselig, slik det var for mange under andre verdenskrig. Det er en stor sal som gjør det litt vanskelig å høre hva de sier innimellom, siden de ikke har mikrofon.

Den realistiske avslutningen gir oss noe å tenke på. Splittelsen blir stor i publikum, da det for noen føles nært og andre fjernt. Noen bryr seg ikke og andre setter seg inn i deres situasjon.

Skuespillet er skrevet og utført på en smart måte. Hovedpersonen er et lite barn og handlingen utspiller seg rundt henne. Konsekvensene rammer den lille, uskyldige, 6år gamle jenta. Det mener jeg vekker oppmerksomhet og følelser hos flere av oss. Noe som gjør at vi interesserer oss for denne type historie. Siden det ikke er noe fortellerstemme med blir det hele mye mer realistisk. Jeg vil anbefale dette skuespillet til både ungdom og voksene som er litt nysgjerrige og interesserte i andre verdenskrig, men du må for all del ikke være det heller. Da jeg tør å påstå at dette stykket passer til deg som generelt liker å se skuespill.

– Nora