Det har kanskje ikke noe med alder å gjøre

Lea Furumo var deltaker på Klassikere for Kids-verkstedet på Black Box Teater høsten 2017. I denne teksten reflekterer hun rundt den kunstneriske prosessen.

Av Lea Furumo

Jeg har en fin, dog ulempepreget tendens til alltid å si fra hvis noe plager meg. Her om dagen satt jeg bak skolepulten, slik som de fleste andre dager, og så sa læreren min noe jeg reagerte på. Det vil si, hun sa noe jeg synes var helt hårreisende i det hele tatt å tenke.

Grunnet denne tendensen til å si fra svarte jeg noe sånt som: «Det går jo ikke an å si!». Det hun hadde sagt var: «Jeg har fått høre av en kollega at dere er veldig hyggelige, men at dere ikke har noe lyst til å lære. Er det sant?»

Her har du altså tretti elever foran deg, tenkte jeg, de følger med på hva du sier, selv om timene dine stort sett går ut på at vi sitter og hører på deg prate i godt over 90 minutter. Og så spør du oss om vi har lyst til å lære. Men jeg sa bare: «Det går jo ikke an å si!» Det ble ikke godt tatt imot, og stemningen ble enda dårligere da jeg sa: «Det har kanskje noe med læreren å gjøre?». Jeg angrer slett ikke på at jeg sa fra, men det ble slik som det ofte blir: Først dagen etter kom jeg på hva jeg helst skulle sagt: «Ta oss på alvor, vi er mennesker.»

Og det er det dette Klassikere for kids-verkstedet har handlet mest om for meg. For da jeg var med på verkstedet på Black Box teater, følte jeg for første gang på ganske lenge at jeg ble tatt på alvor selv om jeg var yngre og mindre utdannet enn mange. For første gang på lenge følte jeg meg hørt selv om jeg var «den som skulle lære noe».

Jeg har altså vært med på et verksted der vi skulle stunte en forestilling på en uke. Og det var det jeg brukte høstferien min på. Det var det verdt. Vi var noe omkring ti skuespillere som deltok, i forskjellig alder og med forskjellig utdanning. Jeg var blant dem som ikke hadde gått ut av videregående ennå, og noen av deltakerne går fortsatt på ungdomsskolen. Forestillingen skulle fremstille myten om Orfeus og Evrydike. Og vi ble ganske tidlig enige om at vi ikke skulle sette noe målgruppe på forestillingen. Verkstedet var en slags forlengelse av prosjektet Klassikere for Kids, som er forestillinger for barn og ungdom basert på anerkjente litterære verk som Forbrytelse og straff. Altså et forsøk på å lage meningsfylt teater for unge mennesker.

 

Prosjektet og verkstedet har vært veldig lærerikt, men først og fremst en stor lettelse. En slags bekreftelse på at jeg ikke er alene. Det var ikke bare det at alle jeg jobbet med under hele verkstedet behandlet meg som om jeg hadde noe jeg skulle ha sagt, men hele ideen rundt Klassikere for Kids går ut på å ta unge på alvor. Dette har vært en hjertesak for meg veldig lenge, og jeg skjønte allerede første helga at jeg hadde blitt med på noe det kom til å bli vanskelig å si seg ferdig med.

Jeg fikk høre om dette verkstedet av min far. Han jobber med teater, og han har nok vært med på å vekke kunstinteressen i meg. Jeg var svært interessert i å jobbe med profesjonelle, det kommer vel naturlig med kunstentusiasmen, og jeg fikk fort avkreftet frykten for å bli oversett og undervurdert. Likevel slappet jeg ikke helt av. Jeg hadde aldri jobbet på denne måten før. Alle prosjektene jeg har vært med på tidligere har vært skolerelaterte, eller oppsetninger i barneteateret jeg nylig sluttet i. Selv om vi i skolen lærer å utfordre titteskapsteater-formen i noen grad, har både skolereprosjektene og barneteateroppsetningene for det meste vært svært tradisjonelle. Spillet «skal» også være så realistisk som mulig, og Stanislavskijs metode nevnes stadig vekk.

 

I Klassikere for kids-verkstedet fikk jeg smake på en helt annen form for prosess. Vi brukte god tid på å forstå og diskutere historien. Bygge opp en egen forståelse, høre på andres tanker og diskutere dette, det er noe av det morsomste jeg vet om. Før vi begynte å jobbe på scenen følte jeg meg for det første ganske stødig i myten om Orfeus og Evrydike, og for det andre veldig trygg i gjengen. Det var så lett å få startet med det som grunnmur.

Jeg var heldig å få rollen som Evrydike i en del av stykket, men i og med at fokuset ikke lå i karakterenes indre liv og skuespillernes tolkning av rollen, var det flere enn jeg som spilte henne. Hun ble heller representert med en rød kjole enn en hel og kompleks karakter. Noe av det vanskeligste var denne ukjente spillestilen. Vi ble satt i et bilde, og ofte ba Hildur oss bare om å prøve oss litt frem, så kunne hun som regissør se hva som fungerte. Jeg trengte altså ikke å ha noen intensjon eller mange tanker om hva eller hvordan karakteren tenkte, og jeg følte meg litt som en rekvisitt i et kunstutrykk, og det var egentlig veldig fint.

Lyset og lyden hadde en mye viktigere rolle en jeg var vant med, og gjennom stemninger og bilder kunne vi lettere formidle essensen av mer kompliserte tekster. Nettopp fordi alle virkemidlene skulle spille like stor rolle, ble alt av tekst og lyd produsert samtidig og underveis i prosessen.

Det som var vanskelig å formidle gjennom bilder, ble enkelt og presist forklart av skuespillerne. Og slik kunne barn også forstå. Barn som fikk se litt ordentlig teater, og de ble tatt på alvor. Det ble godt tatt imot, stort sett. Folk, det vil si voksne og barn, det vil si publikum, hadde vel alle sine egne meninger om det. Det har kanskje noe med menneskene å gjøre.

Lea Furumo (foran) og Viola Tømte som Evrydike i stuntforestillingen Orfeus og Evrydike, Klassikere for Kids-verksted, Black Box Teater, oktober 2017. Foto: Anders Borchgrevink.